Mitt stille vann!


Jeg spør meg selv, " Hvor kaldt er vannet?"  Jeg svarer ikke, men får en automatisk lyst for å kjenne etter. 
Det er vrient å motstå trangen og det ender alltid med en våt finger. "åja, soppas ja" 
Håpet om at temperaturen frister til bading er alltid til stede, men utfallet er sjeldent som ønsket. 
Jeg har ikke alltid vært avhengig av temperaturen, det skal sies. 

"Jeg har nå badet mens det har vært is jeg" sier Pappa stolt, i det jeg har rykket tåa mi opp av vannet. Det er tidlig vår og isen har akkurat gått. 

Det var ingen kjære mor på hytta. Det skulle bades og det til den store gullmedalje.  
Rart jeg ikke hadde anlagt svømmehud mellom tærne før fylte 13! 
De tøffe badehistoriene til pappa, ga meg blod på tann han måtte selv stå badevakt opptil flere ganger om dagen, hele sommeren. Tipper han angret litt de dagene kaffen ble tunnet ut av regnet allerede før jeg hadde kommet meg i vannet. ;) 


Bildet er tatt fra vannet ved hytta en tidlig vår. Solen er på vei ned og vannet ligger muse stille. 
Bildet er konvertert til svart og hvitt i Lightroom og litt kontrast forsterkning er utført.  





En lumsk følelse slo meg når jeg så bildet igjen et par dager etter at jeg tok det. Fikk følelsen av noe mørkt og  ukjent. Det er viktig å huske på at vannet er vår beste venn, men det tar null hensyn samtidig. 

Kommentarer

Photo gallery

Populære innlegg